Hundens forventninger

Har du tenkt over at vaner du har i hverdagen din, kan bygge negative forventninger hos hunden din, men også positive? Tekst og foto: Therese N. Andersen Hunder er i utgangspunktet relativt enkle. De er vanedyr og gjør det som … Les videre

Store fremskritt for en veldig liten hund

I helga var Tellus med meg til Sverige på hundepsykologutdannelsen jeg har starta på. Det er undervisning både fredag kveld, lørdag fra 9-21 og søndag 9-16. Jeg var litt usikker på om jeg turte ta han med av den enkle grunn at jeg lurte på om det ble for vanskelig og krevende for han i og med at folk ikke er like hensynsfulle her som f.eks av Turid hundetrenergjengen og at lokalet er ralativt lite og det er ekstremt mange timer det er snakk om!

Men der tok jeg altså veldig feil! Tellus viste nå i helga noen fremskritt som for han faktisk er enorme, og som gjør meg ufattelig stolt. Jeg lå i titta han inn i øynene og viste med hele meg hvor stolt jeg var av han utallige ganger i løpet av helgen.

Jeg måtte opp litt ekstra tidlig slik at han skulle få gjennomsnuse lokalet nøye før det kom folk og undersøke litt ute ved der vi holdt på for å gjøre han ekstra trygg. Mens vi var inne i lokalet, så kom jo også folk gående inn. Og på ett fremmed sted skvetter han ofte til og bjeffer ganske bra. dette skjedde kun en gang, og da klarte han å roe seg fint. Så helt til slutt kom den andre hannhunden inn som jeg fryktet. Jeg gikk bare litt inn på kjøkkenet med Tellus for å få litt avstand da rommet er relativt lite. Da han kom ut så snusa han fælt i lufta og de var begge litt nysgjerrige på hverandre og knurra vel egentlig litt begge to(de hilste ikke men hadde noen meters avstand). Det blei ett ekstremt dårlig forsøk på en liten utagering, men det var bare å gå noen skritt så sluttet Tellus. Jeg satt meg godt bak i rommet og satt ett par stoler foran for å lage barriere for han. Det tok ca 10 minutter så lå Tellus og sov… Han la seg ned med en gang, men tok bare noen minutter før øynene ble lukket.

Det at Tellus har blitt superlfink til å legge seg ned og slappe av på fremmede steder er jo ingen nyhet. Men han er ofte avhengig av litt avstand til folk, og at han er litt kjent der vi er for at han skal roe seg. Men altså her var det superstrangt, fremmede mennesker, fremmed sted OG fremmed hannhund 4 meter unna!? Jeg skal innrømme jeg faktisk fikk helt sjokk!

Som dere ser var ikke rommet stort. tellus og jeg satt bakerst. Litt til høyre står Seb og får kos av matmor, og til høyre utenfor bildet er kjøkkenet og utgangsdøren rett bak der hvor Tellus og jeg satt.

hele fredagsøkta(3 timer) lå han bare og sov. På lørdagen var ingenting annerledes. Han lå og sov og slappet av på siden han.. og selvom folk gikk inn og ut av ytterdøra, så bjeffet han ikke en eneste gang. I tillegg kom det faktisk en fremmed foreleser in døra. da pleier han i allefall å bjeffe når noen litt uventa kommer inn. Men neida. jeg slapp han da bare bort for å hilse før han la seg ned igjen. Og Seb, som den andre hunden heter kunne til og med passere i midt passasjen forbi oss, og Tellus holdt fullstendig munn og viste ingen tegn til å bli anspent.Det er veldig tydelig å se når han blir anspent, ogantallet ganger det skjedde denne helgen var svært få. Vanligvis kan han virke rolig i slike settinger, men være anspent, men altså nå var han så avslappa som overhode mulig.

Ofte i slike settinger pleier han og å være litt på allerten. Som f.eks dete med bjeffing på døra og spesielt det at så for tjeg rører på meg så spretter han opp. Men nå var det på det nivået at jeg kunne bare vise hånda til han, gå inn på kjøkkenet og han bare ble liggende helt avslappa og titte litt. Jeg hadde han stort sett i bånd hele tiden, men han vr jo opptil flere ganger «løs» likevel, og gikk litt fritt såelnge Seb ikke var rett ved oss, selvom vi var i samme «leilighet».

Jeg skulle fikse lunsj, så Jeg bad Tellus vente på kjøkkenet bak grinda..og det gjorde han som dere ser…Helt fullstendig avslappa her og..

Og de gangene Seb passerte pulten våres, så kunne jeg bare rolig si «Tellus» eller kose litt med han, så vendte han seg bort og dempa Seb eller fikk kos av meg. fortsatt fullstendig avslappa. Ja, jeg var helt målløs. For vanligvis vet jeg hva Tellus takler og ei, men denne gangen har jeg blitt så utrolig positivt overraska og han har klart så utrolig mange «forstyrrelser» som ofte gjør han anspent og litt stressa på en og samme helg.

Så den eneste fremgangen her var ikke bare at han var rolig og taklet fremmed hund og fremmed sted så bra. Men det at han klarte å vende seg UT av situasjoner der det kunne bli konflikt!!! Dette er KJEMPEstort for han. For en hund som er ekstremt redd går heller på og snur hvertfall ikke ryggen til. Og slikt er j oTellus i veldig mange settinger. han gjør seg heller «stor og tøff». Men denne helga har han bare vært ekstreeemt liten!! Var kun på valpestadiet han har vist seg så liten og sårbar. Er veldig vanlig at når hundene kommer i puberteten og blir voksne at de da tar ting i «egne hender», spesielt og rottweileren. Men ett av målene mine ifht andre sitausjoner han ikke mestrer er jo at han skal kunne vende seg mot meg og stole på at jeg ordner opp. Og det ser jeg han gjør mer og mer og det gjør meg så vanvittig glad!

Så det var rett og slett helt nydelig å se hvordan han beholdt roen i kroppen og kroppspråket sitt når Seb passerte og var en halvmeter unna han bare. og de andre gangene at han lot meg overta. Pluss at han også samtidig tok ansvar, men på en fornuftig måte!

Det var og setting ute der vi skulle ha en test av hundene (skal skrive mer om dette senere). Da tok vi alle hundene ut en og en fra bilene sine. og vi stod da med rundt 10 meters mellomrom ca. Og da også, dempet han de andre hundene. Han snudde seg vekk. Han ble ikke anspent i «utageringsmodus» en eneste gang. Han fulgte litt med på de andre, men snudde seg gang på gang og gjemte seg litt diskret bak meg iblant. Og akkurat i det øyeblikket gikk det opp for meg hvor utrolig liten gutten min er innvendig. Han er vokst og blitt en selvstendig og selvsikker gutt på mange måter. Men akkurat i dette øyeblikket kom sårbarheten hans så tydelig frem. Hvor vanvittig liten han egentlig er bak sitt «store» og tøffe ytre.

Folk får kritisere meg så mye de bare vil for at jeg sammenligner mennesketerapi med hundeterapi. Men en stund tilbake i MIN terapi, jobbet vi med at jeg skulle tørre å være den lille jenta og kjenne på hvor liten og ensom jeg følte meg da jeg var liten. Og at den dagen jeg faktisk begynte å klare dette, at det faktisk var store fremskritt for meg. istedet for å legge frustrasjon, sinne og «utagering» og dekke over det hele problemet med masse andre følelser så tok jeg heller kontakt med de «skumleste» følelsene som bunner i det som har laget problemer for meg i senere tid. Eksakt dette følte jeg at Tellus gjorde på dette kurset. Han turte å være liten, han turte å være sårbar og viste meg temmelig tydelig hvor vanvittig liten han egentlig er. Han viste at han var engstelig, men han stod i det og ba heller om hjelp fra meg. Men likevel følte han på sårbarheten sin.

Og dette ser jeg mer og mer av. At han faktisk tør å bevege seg VEKK fra situasjoner. Og jeg er så stolt av han! I tillegg på søndagen, så kom det ENDA en hannhund inn i rommet som ble der hele dagen. Han lå ca 2 meter unna Tellus. null problem! Tellus bare sov han..titta litt osv, men han gadd liksom ikke bruke energi på å bry sge om denne hunden heller.

Og nå en annen ting jeg har begynt å legge merke til er at kastrerte hannhunder går somregel greit. Eller han aksepterer de selvom han ikke vil ha noe med å gjøre. Tidligere hadde det ingenting å si om de var kastrerte eller ei. Så det at han faktisk godtar kastrerte hanner enklere og enklere ser jeg og på som ett kjempestort skritt! For da er han selektiv, fremfor å ta ale under samme negative kam(begge disse hannhunden evar kastrerte).

Man kan vel lure på om han var syk fordi han var så avslappa, men han var bare sliten. Men når Tellus er sliten pleier han å bli urolig. Men det ble han ikke. Derfor tolker jeg han som «frisk» og ikke syk i form av han bare ikke orket noe som helst. Tellus blir somregel dobbelt så ille når han er for sliten.

Så. det var vel månedens lille solskinnshistorie.Dette er vel ting som er en selvfølge for mange, men absolutt ikke for Tellus og meg! Og for de som lurer på hvordan vi har jobbet så har oppskriften vært MYE mengdetrening på å være med andre hunder uten å være løs eller måtte være bortpå. Altså mye observasjon av andre hunder, mye roligtrening på fremmede steder og generelt mye sosialisering og mengdetrening av å kunne være avslappa rundt andre hunder. Passeringstrening utgjør kun en bitteliten del av hele hund til hund problemet. Ved siden av har det jo vært å holde stresset hans nede, og å bygge op selvtillitten hans og ha fokus på at han skal få ha egne meninger og at han skal bli hørt. Men likevel hjelpe han til å mestre nye ting, men legge opp så han klarer å mestre det på egenhånd, med minst mulig hjelp. Flinke gutten min!

Verdens beste bursdagsgave! Og verden lykkeligste hundeeier!

I forrige uke hadde jeg altså bursdag. Og jeg hadde og samtidig Luna på besøk disse dagene. Jeg har liksom aldri vært noe fan av slik dager, men akkurat disse dagene hvor jeg hadde Luna var jeg faktisk så lykkelig som jeg ikke har vært på lenge! Og jeg har jo storkosa meg masse genrelt bare ved å ha flytta, men da Luna kom hit på besøk og det gikk så strålende bra, blei jeg plutselig bare verdens lykkeligste!

Jeg måtte flire litt da, for blei jo litt skuffa av at de ikke serverte kake på senga da jeg stod opp, men de ble fort tilgitt fordi de bare gjorde meg til verdens lykkeligste bare ved å være seg selv:)

Både Luna og Tellus er min kjæreste hjertestener. Og når Tellus helt fra han var liten har «angrepet» Luna i tide og utide for å ta ut frustrasjon, angst og stress, så blir slikt fort til en ond sirkel, og det har ikke vært noe koselig for hverken Luna, Tellus eller meg at vi alle tre har vært sammen samtidig. Tidligere kunne de virkelig ikke være sammen i det heeele tatt, så har det gradvis over lengre tid utvikla seg til at jeg kunne ha de inne sammen, men at jeg alltid måtte være «våken» fo å gå i mellom osv, og det var stort sett slitsomt å ha begge, men likevel god trening for de. Deretter kunne jeg begynne å gå små korte turer med de i bånd sammen og la de ha litt godbitsøk sammen osv. Og så gikk de bedre og bedre sammen inne, og ble mer og mer avslappa inne sammen, og etterhvert kunne jeg f.eks ha hundene løse ute på vei ut av bilen og inn i leiligheten f.eks uten at Tellus «angrep», og så har Tellus bare gradvis mer og mer generelt roa seg ifht Luna på ett generelt og helhetlig plan.


Men hele «treningen» gikk jo på å i starten å skjerme Luna, og ta fra Tellus muligheten i ALLE sammenhenger for å kunne ta ut frustrasjon på henne. Dette ble gjort ved å ha de fysisk fra hverandre, når de var sammen måtte det være i mindre rom der jeg hadde oversikt til enhver tid og kunne gå i mellom. Og så har jeg hatt de sammen i korte perioder men i kontrollerte og «enkle» former der jeg har hatt de i leiligheten min etter de har blitt slitt ut ute, for så at jeg tar de med hjem og vi må opptre ekstremt rolig hele tiden, til at de nå faktisk er to gode venner som fungerer veldig fint sammen!



Jeg hadde nå forrige uke begge to løse på tur sammen. Tellus er litt i overkant voldsom  starten, men Luna har fått mye guts i det siste, så dte takla hun kjempefint. Og etter ett par heavy lekerunder gikk de faktisk på oppdagelsesferd sammen, snusa rundt i rolig tempo og tok seg ett lite bad sammen! Det å ha de løs sammen er noe jeg vet jeg kan gjøre mer og mer etterhvert, men det er ikke noe jeg vil gjøre ofte, for dette krever veldig mye av Luna. Men Tellus har blitt såpass stabil at de faktisk kan kose seg i lek sammen og ha fine lekestunder uten at ting går fullstendig av skafetet!


Og det jeg har disse dagene satt aller mest pris på er hvor utrolig rolige og harmoniske de har vært med hverandre!! Jeg har ikke ord!! Jeg kan la de være alene i huset sammen mens jeg dusjer, de ligger bare å sover hver for seg(før måtte tellus ha tilsyn HELE tiden, og skulle jeg f.eks dusje, måtte jeg ta han med meg, og la Luna sove  i stua), og de kan generelt gå løs i huset uten at Tellus bøller(før måtte jeg skille de og gå i mellom OFTE), i løpet av 3 dager, prøvde han seg vel kun ett par ganger på dette inne, men var da enkel å få ut av det, kontra før hvor dt var «angrep» bare Luna beveget seg inne i leiligheten.

Og det aller største av alt var nesten det at jeg kunne ha de løse sammen i hagen!! Vi satt flere timer i hagen mens de bare tassa rundt sammen og lå nede ved beina mine hver for seg løse og solte seg! JEG kunne slappe av uten å måtte føle jeg måtte «trene» hunder, men jeg kunne faktisk la min lille yndlingsfamilie bare kose seg sammen og det var fullstendig fred og harmoni!


Og da på bursdagen min så tenkte jeg tilbake på de to dagene og alt hundene hadde gjort sammen som før aldri hadde vært mulig. Og når vi da sattder sammen og Tellus lå og sov inntil rompa til Luna på gresset blir lille pinglette meg en smule rørt over hvor vakkert og herlig det synet var! Dette er somregel en selvfølge for de fleste, men for meg har det ikke vært noe selvfølge, i og med at Tellus har vært såpass urolig. Og jeg har og i perioder merket at Luna ikke har trivdes så bra, også har jeg blitt trist pga dette, og alt har vært en stod ond sirkel. Men nå hadde jeg Luna 100% tilbake der Luna er på sitt beste. Jeg vet med hele mitt hjertet at hun hadde 3 like fantastiske dager som det jeg hadde. Hun hengav seg på en måte jeg har savnet veldig ved henne, og jeg fikk på en måte 100% kontakt med Luna igjen. Vi var de bestevennene vi har vært gjennom alle årene siden hun kom til oss. Den ubetingede og uproblematiske kjærligheten var endelig tilbake! Den har alltid vært der men forholdet våres har vært endel preget av mye bekymringer. Men nå hadde ingen av oss det. Vi bare kosa oss. 100%!

Luna søkte på en måte kos på en annen måte enn hun har gjot på en stund, og det var ganske tydelig i fremtoningen hennes at hun var takknemmelig for hvor koselig vi hadde det sammen. Hun var mindre masete, hun var bare glad og avslappa. Og det å da se hvor mye gutten min har vokst i tillegg, og være vitne til at Luna var så «back in buisness» og så avslappa og hadde så senka skuldre, og da i tillegg at Tellus viste hvor rolig og avslappa han har blitt til livet. Han kan tasse rundt, ligge og nyte sola og faktisk sove med andre hunder.  Det var rett og slett en helt fantastisk opplevelse for meg. Så jeg kan med god trygghet si at jeg fikk verdens beste bursdagsgave, og hadde verdens beste bursdag ute i sola med de beste. Har hatt koselige feiringer med både familie og venner og, men det å få oppleve denne harmonien er noe som virkelig for meg overgikk det meste!
Syns egentlig alle bildene i innlegget taler for seg. Syns det er en spesiell ro på alle bildene, og at det veldig tydelig kommer frem hvor mye hundene og nyter tilværelsen. Akkurat dette bildet fikk hedersplass i stua mi! hihi

Så jeg kan med god trygghet si at jeg da følte meg som verdens lykkeligste menneske! Jeg har flyttet til verdens mest perfekte hus og sted, har verdens beste hunder som oppfører seg som to engler og nøt livet med meg, sola skinte og jah. Livet var bare perfekt!

Fin «treningsøkt»!

I forigårds var Telus og jeg på konsultasjon med Anne Lill igjen. For de som ikke har fulgt med på bloggen tidligere, er hun en veldig dyktig hundetrener, men en person som Tellus har låst seg fullstendig på! Han bjeffer og bjeffer og bjeffer, og tar fullstendig av. han har virkelig ikke klart å SE henne på laaang avstand engang, det er nesten værre enn å bli «dytta» opp i situasjonen. Grunnen til at det har blitt slik er nok sammensatt. Men da Tellus var liten var vi endel på gården hennes. Og tellus som er så sensetiv syns nok det generelt var skummelt der. I tillegg hadde Anne Lill hatt, og tidligere tålte han absolutt ikke slike ting. Også er det bare en greie som har bygd seg opp, og kun gått feil vei. Og etterhvert blitt ett lært mønster som bare har eskalert noe helt sykt. Og dette er veldig Typisk Tellus: hvis han først VIRKELIG blir redd for noe eller noen, og tar helt av, så er det vanskelig for han å møte denne personen senere og være venner, fordi han da forbinder denne sååå tydelig med noe skummelt. han kjenner ofte igjen lukta.

Så de siste gangene jeg har møtt Anne Lill, har vi hatt noen «treningsøkter» der vi har gått litt paralellgåing, gått litt tur med avstand osv. Les litt mer her om hele greia(nederst på innlegget).

Denne gangen så skulle Anne Lill sitte på med meg i bilen. Jeg tok da Tellus ut av bilen, lot han forstå at det var hun som satt seg i bilen(hvis ikke hadde han fått panikk og klikka helt om han plutselig merka lukta hennes i bilen). Så han fikk først ett lite «bjeffeanfall» utenfor bilen, mn jeg hadde med en kong til han som han fikk bak i buret, så da holdt han i allefall munn. Og etter konsultasjonen reiste vi til en stor åpen fotballbane der vi var helt alene. jeg slapp derfor Tellus løs. Vanligvis fungerer han best i bånd(tro det eller ei), men ifht Anne Lill er alle mnstrene hans snudd på hodet, noe jeg syns er litt spesielt og interessant. Han var da som sakt løs, og tassen rundt ute, og stoppet opp og klikka på Anne Lill da han så hun var ute. jeg gikk da i mellom, og det hele løste seg. Tllus var litt skeptisk, og titta endel, men holdt stort sett munn. Han tassa rundt, snusa og var på tur. Han fikk en liten stressraptuss på slutten av runden, da tok jeg han i bånd. Akkurat da stod Anne Lill i Tellus sitt hode litt i veien, og da måtte det sies i fra om.

Deretter satt jeg Tellus i bilen igjen, og Anne Lill gikk tilbak til det stedet hun stod isted da Tellus hoppet ut av bilen og han starta og bjeffe. Og trooor dere ikke han bare tassa forbi?? Dette he er egentlig KJEMPESTORT!! For han har virkelig vært så ekstremt på henne at det har vært flaut. men nå klarte idioten min helt av seg å VELGE å unngå en konflikt!! Jeg bli superglad, i og med at han er på det stadiet at når han er redd pleier han å gå inn i situasjoner, selvom jeg veit han egentlig ikke vil. Så vi rusla en liten runde til, og alt gikk kjempebra, NULL bjeffing! Han klarte selv å holde avstand(tidligere ville han faktisk løpt bort til anne lill og spærra for henne og bjeffa) og finne på andre ting. Så dette var ett superbra fremskritt! blir spennende å se etter ett par treningøkter til hvordan forholdet utvikler seg:)