Det er de små tingene som teller

Iblant er det virkelig de små tingene som teller.. Etter å hatt Luna boende endel netter her, har nok Tellus følt seg litt tilsidesatt. Luna er syk og man vet jo ikke hvor lenge man har disse dyra. Så jeg kan vel si at når jeg først er med Luna, er hun førsteprioritet. Det kan da være vanskelig å balansere mellom begge hundene, rett og slett fordi Luna er en hund som tar mye plass og er overalt, og å dempe livsgleden hennes er det siste jeg vil.Luna vil leke, mens med Tellus må vi ta ting rolig.

lille vesle Tellusen min er en sart sjel. Han er enebarn tver gjennom, og syns det er kjempehyggelig å være med Luna. Det vet jeg. Men ikke sååå ofte som nå, synes han. Så han har rett og slett virket litt trist. Litt må han bare tåle, men likevel så er Tellus slik som han er, og det må tas hensyn til. Ett individ som har hatt så mye problemer med seg selv og verden rundt seg blir lett sårbare. Og det skal ikke så mye til før de føler seg mindreverdige. Ja jeg kjenner igjen følelsen, og jeg vil tørre å påstå at hunder kan føle denne samme følelsen. Tellus er i allefall ikke til å ta feil av med de blikkene han viser meg.

Så etter at Luna drog svirrer jo huet mitt rundt, og jeg klarer på en måte ikke helt å fokusere på Tellus likevel. HSå Tellus har sovet litt oppe, og jeg har merket han har vært trist. Men så lekte han med lekebilen sin som han fant ute. Også spurte jeg om jeg kunne få låne den av han, så han kom og la den i hånda mi og tittet på meg slik bare Tellus kan.

Jeg gikk deretter å gjemte lekebilen hans på kjøkkenet mens han ventet i stua. Jeg gjemte den inni vaskemaskinen og bad han finne den. Etter litt snusing fant han bilen og stappet hodet sitt litt forsiktig inn i vaskemaskinen. Det var litt skummelt, men han henta da ut bamsen fordetom! Jeg skrøt såklart masse av han, og syns han bare var dritsøt! Og man kunne tydelig se at holdingen hans endret seg til å bli mye mer selvsikker bare på det lille søket. Etter å ha funnet bamsen, stod han og tittett veldig på meg med bilen i munnen. Det var ganske tdelig at han ville leke mere, så han gav meg bilen igjen. Og jeg gjentok og tok flere slike enkle søk for han.

Det var ganske tydelig at det var ikke mer enn dette Tellus trengte. Bare litt ordentlig fokus fra meg og på han. Bare noen små ting vi kunne gjøre sammen og samarbeide om.

Det gikk ikke lange stunden før Tellus da droppet å gå opp på soverommet å legge seg, men sovnet ved føttene mine her i sofaen, med bilen sin under hodet…<;3

Moralen er: Alle hunder trenger å bli sett, på lik linje som alle oss mennesker. Det vil ikke dermed si vi må trene og gjøre alt mulig rart med hundene hele tiden. Hva vi gjør, tror jeg hundene er ganske likgyldige til, sålenge de får lov til å gjøre det med oss, og at de føler mestring og at vi utretter noe hyggelig sammen.an får jo tur og kos og alt det der, men han får ikke den «du og jeg»-den sterke kontakten mellom oss 100% fordi jeg ikke helt har fokus.