Forskjellen på å lære hunden noe, og TRO du lærer hunden noe

I egentlig veldig mange sammenhenger ser og hører man hundeeiere som til stadighet irriterer seg over og kjefter på hundene sine fordi de ikke oppfører seg eller gjør som eieren vil. Spesielt når det kommer til tigging ved matbordet, treking i båndet eller fordi de så inderlig vil hilse på det mennesket eller hunden på andre gata. Standard prosedyr er at eieren frustrert rykker og rykker i koppelet, og hunden fortsetter å dra… Eller den evigvarige irritasjonen over hunden som tigger ved matbordet. Eier husjer på hunden og ber den irritert gå vekk, der eier etter endt matforsyning gir hunden sin restene ved bordet.

I det siste eksempelet kjenner jeg meg litt igjen. Jeg har jo det siste halvåret hatt mye mere fokus på å sette tydelige grenser for Tellus enn hva jeg har hatt før. Men helt ærlig har jeg blitt litt oppgitt fordi jeg ikke syns ahn har blitt noe bedre. Men det er jo ikke hans skyld, men MIN! as always!

det eneste jeg gjør for å fortelle han at noe ikke er lov, er rett og slett å si rolig «ah-ah», vise håndsignalet til han og se vekk til han hører etter. Og i blandt gå i mellom. Jeg har skrevet litt mer om akkuratt dette med grensesetting her.

Det jeg føler at har vært mest irriterende her i heimen er hans evigvarende frekkhet når det kommer til mat. Og at han absolutt ikke klarer å slappe av når jeg holder på å tilbereder mat e.l. Jeg iherdig trodd jeg har vært konsekvent og flink, men de har jeg faktisk ikke vært! Jeg har vært ganske flink, men ikke flink nok og konsekvent nok til å få han til å forstp at det NYTTER ikke, det han prøver på(nemlig å få mat).

Jeg har tatt meg selv endel ganger i å legge irritasjon i beskjedene mine. Så selvom jeg hverken er verbalt streng(fordi jeg bruker en nøytral lyd) eller korrigerer noe som helst fysisk, så merker jo han sklart irritasjonen min inni meg når han får beskjed. Så jeg har tatt meg litt i øra og må stoppe opp ett sekund før jeg gir han en «ah-ah» så jeg er nøytral i følelsene mine. En annen ting jeg har skjerpa meg på er at det er nulltoleranse på å være på kjøkkenet når jeg holder på med mat. Dersom han ligger i stua og er på vei opp og inn på kjøkkenet stopper jeg bare opp å viser han hånda. Og de gangene han kommer inn på kjøkkenet før jeg får stoppet han, ber jeg han bare om å gå ut, viser håndsignal og thats it. Og gjentar prosedyren med å be han gå ut av rommet. Alt her og er helt fullstendig nøytralt følelsesmessig fra min side. Rett og slett en enkel, men konsekvent rettvisning. Jeg er hverken streng eller noe, bare viser tydelig hva jeg vil.

Og jaggu meg har det ikke vist resultater! Etter nå bare noen få uker, så gidder faktisk ikke Tellus å prøve seg på å komme ut på kjøkkenet engang når jeg går for å lage mat. Før kom han bare jeg tenkte på å gå på kjøkkenet. Enten jeg skulle rydde eller det faktisk var mat tilstedet. Han prøver seg såklart i ny og ne, men det at han faktisk blir liggende å sove uten å gidde å sjekke kjøkkenet engang viser at han begynner å skjønne hva jeg ønsker og at det faktisk ikke er lov å mase om mat.

Jeg ser og stor forskjell på dette å være frekk når jeg har mat. Før kunne han virkelig omtrent snappe mat ut av hånda om man ikke fulgte med(satt på spissen). Men nå ser jeg han er mye mere forsiktig og tar ett nei for ett nei. Men her er det veldig vanskelig føler jeg å ikke være «desperat» i måten jeg stopper han på. Hvis han virkelig er på vei mot å ta maten min, så er det vanskelig å være nøytral og gi en beskjed, istedet for å være irritert fordi han rett og slett er dritfrekk!!

Men hele poenget her er at i og med jeg ike har vært konsekvent nok, eller nøytal når jeg har sakt i fra, har tydeligvis Tellus ikke tatt lærdom i det jeg har prøvd å lære han. Så selvom bikkja er voksen og burde kunne dette for lenge siden, så blir man jo irritert fordi han fortsatt er frekk fordi det her er noe som er en selvfølge at bikkja holder seg unna. Men- Jeg har ikke lært han dette! Så det er jo absolutt ikke rart at han fortsetter. Jeg har TRODD jeg har lært han det, og har trodd han bare er unaturig frekk. han er jo absolutt ikke det, men jeg har ikke vist han hva jeg egentlig vil, nemlig at å rappe mat e.l. er faktisk ikke akseptabelt.

Det interessante her er at måte jeg gjør det på krever langt i fra at jeg er streng. Det eneste som har gjort utslag her er at jeg er tydelig og konsekvent og nøytral i følelsene mine. Og da forstår jeg så uendelig godt de hundene som ALDRI lærer diverse ting, men eieren år etter år fortsetter å mase og kjase og være irritert pga hundens oppførsel. Dette uansett om det gjelder lydighetsøvelser eller alt mulig annet. I de fleste settinger er jeg flink til å ikke forvente mer av hunden enn det den faktisk har lært. men i akkurat dette tilfellet har jeg mislyktes. De må LÆRE alt vi krever av de først. Uansett om vi ser på det som en selvfølge at de skal kunne ditt og datt, så er det faktisk ikke det. Det holder ikke TRO at vi har lært de det;)

5 thoughts on “Forskjellen på å lære hunden noe, og TRO du lærer hunden noe

  1. Hei ! Har lest litt her og lurer på om hvordan man lærer hunden å slutte å bjeffe ?

    Her er problemet.

    Vi har ein drever tispe på 6 år som bjeffer på : folk vi møter på tur,hunder, folk som går forbi huset og ringer på !

    Hvordan løser vi dette med positiv trening ?

    • Hei Synne. Bjeffing er ett veeeeldig stort tema. eller. egentlig ikke. Men det er likevel litt innviklet fordi det kan være så mange årsaker til at en hund bjeffer. Det kan enten være lært bjeffing(at vi forsterker eller gir oppmerksomhet så hunden fortsetter å bjeffe), fordi hunden vokter, fordi hunden er stressa, fordi hunden er redd/engstelig(gjør utfall), og ett par andre ting. Så det hele må starte med å finne årsaken til at hunden bjeffer og trene utifra det. Ifht folk på gata osv, ville jeg sørget for å ha god avstand til mennesker, og evt lære hun inn en smattelyd som du kan bruke for å få hun til å følge med på deg istedet for å bjeffe. Men da er det viktig at du starter å lærer inn lyden godt, og når du starter å trene på mennesker at du bruker god avstand og alltid er i forkant med å smatte FØR hun begynner å bjeffe. her er ett innlegg om smattelyd: https://adferdstrening.wordpress.com/om-meg/smattelyd/

      Når det kommer til bjeffing på ringeklokka så kan du starte med å gå i mellom døra og henne. skyv hun forsiktig vekk om hun vil foran deg og bare bli stående som en barriere med ryggen mot henne og din nese mot døra. Dette for å vise henne at du overtar ansvaret for at hun vokter. DU skal ta ansvaret ikke henne. og det trenger hundene å lære. og det vil ta tid, men om man gjør det riktig vil det etterhvert fungere. Og det viktige i tillegg blir å ikke åpne døra til hun er helt stille. og kjempeviktig å ikke gi hun noen som helst opmerksomhet i form av ros elller kjefting når hun bjeffer både ute og inne. her er ett innlegg om stoppende håndsignal som kanskje ka hjelpe litt: https://adferdstrening.wordpress.com/om-meg/148-2/

      Men greia med bjeffing er at det ofte er mange årsaker til at det oppstår. Så veldig ofte er det umulig å si noe konkret som hjelper uten å kjenne hunden veldig godt og ha en full utredning for å se sammenhengen av hundens problemer. Men kanskje de tingene jeg gav deg kan hjelpe, men kanskje ikke.

  2. Et flott innlegg! Jeg kan ikke forstå eiere som år etter år fortsetter med samme metode og bare blir sintere og sintere, når de ser det ikke fungerer. Noe bør si de at de må endre måten å trene på. Her i heimen har følelser egentlig alt å si når det gjelder Hugin. Nå skal det sies at jeg aldri bruker sinnastemme på han, da. Men det at jeg slenger inn litt gira følelse og alltid forteller han når han gjør noe bra har gitt fantastiske resultater her! Selv når jeg «korrigerer». Senest i går fikk jeg høre at Hugin var kjempelydig, men det er jo fordi han vil det, og fordi han synes det er gøy å høre etter.

    Merker jeg ikke helt får frem det jeg vil her i kommentaren min, men jeg får eventuelt komme tilbake og tilføye litt mer senere, he he. 🙂 Poenget mitt var vel i bunn og grunn at ulike hunder krever litt ulike måter å bli trent på. På Hugin funker følelser bedre enn nøytralitet, men jeg blir vel egentlig ikke irritert på han heller. Derimot, på et tidligere tidspunkt ble jeg ofte irritert pga. trekkingen når vi går tur, og da måtte jeg ta meg sammen litt for å ikke være sinna, og vise at det ikke var greit på en nøytral måte, men det hjalp ikke. Jeg måtte gjøre anti-trekking gøy, og ergo, måtte jeg ha følelser i bildet. Han trekker fremdeles litt i begynnelsen av turer, men det er mye bedre nå. I tillegg vet jeg at han er giret og glad fordi vi er på tur, og etter det har roet seg, samt at han har fått gjort sitt fornødne, så går han enten rett ved siden av meg eller i slakt bånd. 🙂

    • nei veldig enig!

      Ja du har helt rett. Ingen hunder er like der. jammen da gjør du det jo helt riktig:) for aller helst vil vi jo positivt forsterke noe. i aller høyeste grad. men ved direkte irettesetting så forteller vi jo hva hunden gjør galt. så jeg syns bare du har helt rett fokus ved å gjøre båndtrening til noe gøy, fremfor å fortelle han at han gjør feil.. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s