Medfødte kontra lærte adferdsproblemer

Jeg har jo på en måte en av hver. Luna er oppdratt med mye «dressur» og nakkeristing, både fysiske og mentale trusler og generelt endel korreksjon. Tellus derimot har jo vært helt vrak fra han kom til meg, uten at jeg faktisk non gang har vært i nærheten av å buke NOE av det negative jeg har brukt på Luna.

Jeg vil tørre å påstå at det aldri er ene og alene EN årsak til at adferdsproblemer oppstår. Men i blant er det en av flere alternativer som kan være hovedårsaken til at problemene oppstår. En ting som ofte gjentar seg er at hundeeiere forsterker det problemet som oppstår veldig ofte, og en ond sirkel er i gang.

Luna er rett og slett ett ekstremt mentalt friskt individ. Hun funker med hvem som helst av folk og hunder, hun kan være med hvilket som helst miljø selvom vi aldri har vært gode på miljøtrening og ja… Hun bare FUNKER. Og helt ærlig, det eneste jeg føler jeg har gjort riktig med henne i hennes første leveår er å trene innkalling og generelt trene opp en god kjemi mellom oss. Alt annet har bare vært «flaks» og har gått i boks fordi hun rett og slett er en svært oppegående og «sterk» hund.

Jeg er vokst opp i ett miljø der dominansteorien skulle følges og der hunden skulle korrigeres og domineres dersom den ikke lystret. Jeg skal innrømme jeg  aldri har fulgt dette til punkt og prikke, men jeg har absolutt fulgt det i altfor stor grad, noe jeg skammer meg litt over. Jeg har alltid belønnet riktig adferd og brukt masse positiv forsterkning, men de gangene hun gjorde noe galt eller var på vei til å gjøre noe galt har det alltid vært «trussler» og irettesetting. Men likevel har ikke Luna noe form for alvorlige adferdsproblemer hverken med folk eller hunder eller miljøer. Hun sliter endel med uforutsigbar adferd med andre hunder pga smerter, men dette eksisterer ikke sålenge kroppen er frisk. Hun takler greit en bytur, hun blir nok litt stressa, men det går likevel greit. Hun leker fint med både miniatyrhunder, giganter, tisper og hanner, både gamle mennesker, rare mennesker, mørkhudede mennesker, personer med hatt, løpende mennesker, syklende mennesker, ALT er greit. Og null problemer å passere andre hunder eller folk i bånd. Hun FUNKER. Hun har dog ting som bør jobbes med, men in the end så funker hun ekstremt godt.

Tellus derimot er håndtert så fullstendig annerledes enn Luna som det går ann. Jeg har KUN fokusert på mestring og HELE livet hans at han skal kun utsettes for ting han mestrer, og det han ikke takler skal trenes på gradvis i kontrollerte former så han IGJEN føler mestring for noe som han syns er skummelt. Ergo, så positiv trening som er mulig å få til.  Jeg kan faktisk telle på en hånd de gangene jeg har vært skikkelig streng i stemmen mot Tellus. Og jeg har aldri vært i nærheten av å irettesette han fysisk. Trusler har jeg aldri brukt på han(tenker på stirrende blikk, truende kroppspråk etc).

Man kan på en måte se på hele ansiktsuttrykket til Tellus iblant at han har slitt endel. Og har mye historie i øynene sine.

Likevel er Tellus «problembarnet» og sliter med både folk, hunder, miljøer usikkerhet, stress og egentlig alt som er. mens Luna er gullungen som bare glir inn i mengden overalt. Og bare for de som ikke kjenner Tellus, så kan det nesten høres ut som at korrigeringstrening er mye bedre for hundeholdet enn å ikke korrigere. Men det er feil. Hadde Tellus blitt korrigert hadde både jg og flere andre for lengst vært bitt, og han hadde nok vært avliva for en god stund siden fordi redselen til folk hadde eskalert.
Å vite eksakt årsak til at Tellus er som han er, vil man vel aldri få svar på. Men dette er min konsklusjon:
– dårlige gener
– dårlig oppvekstvilkår: Nervøs mor(dette smitter veldig over på valpene), tøff og uakseptabel håndtering hos oppdretter, mye stress i valpekassa, lite ro etc
– En mild personlighet
– dårlige opplevelser med mennesker hos oppdretter

I blant kan hunder være uheldige på ett av punktene. Men utifra hvordan jeg kjenner alle omstendigheter, vil jeg trygt kunne si at Tellus kan dessverre krysse av på alle punktene over. Og det gir han rett og slett ett veldig dårlig utgangspunkt å jobbe med. Hadde han f.eks vært tøffere av personlighet hadde han nok taklet og møtt verden annerledes, selvom han antageligvis hadde slitt litt.

På konsultasjoner har jeg enda ikke vært borti hunder i sjangeren til Tellus. Men jeg har vært borti veldig mange menneskeligpåførte problemer(alle hundeproblemer er jo in the end menneskepåført, men tenker nå på feilbehandling hos eier). For de som får en hund som Luna, vil de rett og slett kunne gjøre alt feil, men likevel ha mange fantatsiske flotte og problemfrie år helt til hunden sovner inn. Mens i andre tilfeller får man kanskje ett litt mildere individ, men dog med gode gener, som blir feilbehandla/behandla for tøfft ifht DET individet. Da får du de tydelige adferdsproblemene, men som er fullt mulig å jobbe med ved å legge av seg dumme og dårlige vaner og jobbe med nye positive assosiasjoner til verden.

Målet mitt ved dette innlegget er vel å belyse at ingen hunder er like, ingen hunder har likt utgangspunkt når de blir født og ingen hunder takler behandlingen den får likt. Man ser såklart likhetsmønstre, men de er alle individer og reagere og responderer forskjellig. Jeg har vært så heldig å få to ytterpunkter av hundens utgangspunkt, nemlig ett nervevrak som ikke tåler noen ting tiltross for rett behandling(nå gjør han jo det, men han vil fotsatt ha litt issues antagelivis gjennom hele livet sitt) og en som har blitt bahandla totalt feil og urettferdig og røfft, men likevel fungerer kjempebra. Og det finnes såklart mange grader innad begge kategoriene, men jeg vil egentlig med sikkerhet si at jeg har fått begge ytterpunktene. Og slikt lærer man mye av, og man får totalt andre «briller» enn mange andre hundeeiere har. De færreste jeg vet om, jeg vet faktisk kun om en, som har en lignende hund som Tellus. Men jeg kjenner heldigvis flere som er i samme kategori så de har forståelse for noen av tingene jeg snakker om ifht han i allefall. Veldig mange utenom dette, men med totalt normale hunder,som aldri har vært borti slike «unørmale» hunder har forventningene om at alle hunder er glansbilder og skal være det. Heldigvis har jeg erfart at slik er det IKKE, og det gir meg derfor sjangsen til å se spesielle individer med  helt andre øyne enn om jeg kun hadde hatt en normalt fungerende hund som tålte alt. Så det er jeg kjempetakknemmelig for.

4 thoughts on “Medfødte kontra lærte adferdsproblemer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s